Den norske politikken

Norge er en velfungerende stat. En velferdsstat, som vi liker å kalle det. Her har de aller fleste det veldig godt og folk har ikke mye å klage på. Man skulle nesten kunne si at vi ikke behøver politikere og politikk, men enhver stat er avhengig av et velfungerende system. Et slikt system må styres og overvåkes til alle tider.

Selv om vi har Hans Majestet på toppen av hele pyramiden, ser vi kongefamilien oftere på galamiddager og maraton enn i Stortinget. Der holder nemlig de politiske partiene til, alle med hver sin lille del av den store norske fjernkontrollen. Norsk politikk handler ikke om hvem som er dårlig og bra, men om hvem som er best av de bra. Hvem som kommer med de fineste ideene og beviser at han eller hun vil forvalte de felles godene på beste måte. Rikspartiene drar Norge i forskjellige ender, men ingen kan på noen måte gjøre ting verre for folk flest – ting blir bare bedre og bedre.

Høyre og Fremskrittspartiet ligger på høyre del av den politiske skalaen, med sterk vekt på individets frihet og retten til å gjøre det man ønsker. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti hjelper bygda med å ikke bli etterlatt i utviklingen, mens Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartier ligger på venster side av skalaen og representerer felleskapet. Man har også flere mindre partier som De Grønne, men disse baserer seg mest på ideologier som omfatter en begrenset del av samfunnet. Den norske politikken er bygd på respekt og en lutheransk historie. Ingen krangler om nødvendigheten til å jobbe hardt og ikke vise frem sin rikdom – partiene er kun uenige om hvilke områder vi skal utvikle oss mer eller mindre på.